Økonomi i saueholdet ved tilgang på ekstra innmarksbeite

Summary in the original language of the document

Prosjektet «BeiteRessurs» har vært ledet av Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO). Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) og Senter for bygdeforskning har vært samarbeidsparter. Prosjektet ble gjennomført 2013-2016. Hovedmålet var å teste mulighetene for å ta i bruk marginale jordbruksområder som har ligget brakk, til beite for sau. Denne rapporten tar for seg de økonomiske konsekvensene av å ta i bruk et nedlagt innmarksbeite til vår- og høstbeite på sauegarder i Midt-Norge.
De fleste undersøkelsene i prosjektet ble gjort på et nedlagt fellesbeite på 220 daa i Møre og Romsdal. Dette arealet ble dyrket opp rundt 1980, og var i bruk som fellesbeite for melkekyr frem til sommeren 2001. I 2013 ble det ryddet en gjerdetrasé og arealet ble gjerdet inn med fire-tråders strømgjerde. Sommeren 2013 ble arealet beitet av sau og hest. I 2014 og 2015 ble det gjennomført et forsøk med en sauebesetning som ble inndelt i tre like store forsøksgrupper. Den ene gruppen ble sluppet direkte til fjells rett fra garden etter lamming. Gruppe to fikk utvidet vårbeiteperiode med fire uker på hele innmarksarealet før de ble sluppet til fjells. Den tredje gruppen fikk også utvidet vårbeiteperiode med fire uker på hele innmarksarealet før de beita resten av sommeren på ca 1/3 del av arealet. Innmarksarealet hadde fire uker uten beiting i august/september og på høsten ble hele arealet beita med sau og påsettlam i fire uker.
Alle kostnader ved bruk av innmarksbeite er delt inn i etableringskostnader og driftskostnader. Disse kostandene ble brukt som grunnlag for å sammenligne dekningsbidrag for to «eksempelgarder» i Midt-Norge: En middels stor sauegard (82 vinterfôra sauer (vfs)) og en stor sauegard (175 vfs) med og uten bruk av nedlagte innmaksbeiter. Ved å ta i bruk nedlagte beiteområder frigis arealer hjemme på garden. Tilleggsarealet kan gi grunnlag for flere vfs, bedre grovfôrkvalitet ved at slåtten kan tas tidligere, redusert bruk av kraftfôr, eller salg av rundballer. I rapporten har vi beregnet dekningsbidrag ved ulike alternativer for bruk av det frigitte arealet.
Rydding og inngjerding av innmarksbeite på 220 daa ga en etableringskostnad på 87 kr/løpemeter gjerde. Årlige driftskostnader ble beregnet til 14,45 kr/løpemeter gjerde. Total kostnad inkludert alt utstyr og arbeid med etablering og årlig drift ble beregnet til 20,20 kr/løpemeter gjerde eller 190 kr/daa innmarksbeite når levetid på gjerdet ble satt til 15 år. Ved levetid på 20 år var kostanden 177 kr/daa innmarksbeite.
Det høyeste dekningsbidraget oppnås ved at frigjort areal hjemme brukes til å øke besetningen. Ved å øke antall vfs viste resultatene våre at ved å ta i bruk det nedlagte arealet til vårbeite før dyra dro til fjells og som høstbeite for livsauene, så økte dekningsbidraget med 26 % for gjennomsnittsgarden og 24 % for den store garden. Hvis antallet vfs ikke kan økes, er det mer lønnsomt å produsere grovfôr med god kvalitet og redusere kraftfôrandelen enn å produsere rundballer på frigitt areal. Dersom vi hadde lagt inn lengre levetid på gjerdet enn 15 år og høyere lammevekter på grunn av fire uker forlenget vårbeite ville dekningsbidraget blitt enda bedre. Tilskuddet til innmarksbeite er en viktig faktor for at det kan bli lønnsomt å ta i bruk nedlagte innmarksbeiter for å øke arealressursene på sauegarder.
Prosjektet viser at det kan være fordelaktig for sauebønder å ta i bruk nedlagte arealer til beite både med hensyn til tilgang på godt vårbeite, tilvekst på lammene, bedre grunnlag for godt vinterfôr og økonomisk resultat.